Selektiv resistensrapportering

Selektiv rapportering er et internasjonalt anerkjent verktøy for antibiotikastyring. Praksisen innebærer at panelet som rapporteres til kliniker begrenses til midler som anses nødvendig ut fra kliniske opplysninger og resultater av resistensbestemmelse. Hensikten er å unngå at svarrapporten stimulerer til unødvendig forskrivning av antibiotika, samt å hjelpe klinikerne til å velge foretrukket middel når behandling er indisert.

Imidlertid er det viktig at kliniker raskt får informasjon om at igangsatt empirisk behandling i henhold til nasjonale retningslinjer er effektiv ut fra resistensbestemmelse. Som eksempel vil sykehuspanelene ikke sladde cefotaksim for utvalgte luftveispatogener ettersom cefotaksim er et av valgene ved empirisk behandling ved sykehuservervet pneumoni. Det er likevel viktig at man i kommunikasjon med klinikere presiserer at cefotaksim bør unngås dersom det er mulig med mer smalspektret behandling.

• Resistensbestemmelse bør utføres og rapporteres når det vurderes som overveiende sannsynlig at isolatet er etiologisk årsak til infeksjon som krever antibiotikabehandling.
• Rutinemessig resistensbestemmelse bør minimum omfatte førstehåndsmidler (M1) og andrehåndsmidler (M2). Resistensbestemmelse av reservemidler (M3) kan utføres rutinemessig eller ved behov, ut fra lokal vurdering.
• Førstehåndsmidler (M1) omfatter anbefalte empiriske antibiotika og eventuelle antibiotika med smalere spekter. Andrehåndsmidler (M2) omfatter foretrukne antibiotika når anbefalte førstehåndsmidler ikke kan benyttes. Reservemidler (M3) omfatter særlig  resistensdrivende antibiotika og antibiotika med særlige utleveringsbestemmelser.
• Rutinemessig resistensbestemmelse bør også omfatte screening for resistensmekanismer  av særlig klinisk og smittevernmessig betydning (MS).
• Ved indikasjon for resistensbestemmelse bør den primære svarrapporten begrenses til førstehåndsmidler (Førstehåndspanel - P1). Panelet som rapporteres bør omfatte minst to virksomme klinisk relevante antibiotika ut fra foreliggende kliniske opplysninger.
• Ved følsomhet for færre enn to klinisk relevante førstehåndsmidler utvides svarrapporten med andrehåndsmidler (Andrehåndspanel - P2). Ved blandingsinfeksjoner kan rapportering av utvalgte  andrehåndsmidler vurderes kritisk dersom dette anses hensiktsmessig for å unngå unødvendig kombinasjonsbehandling.
• Ved følsomhet for færre enn to klinisk relevante første- og andrehåndsmidler kan svarrapporten suppleres med ett eller flere reservemidler (Reservepanel - P3). Før rapportering av reservemidler bør laboratoriet vurdere å kontakte kliniker for drøfting av indikasjon for behandling og eventuelt valg av middel.
• Merk at noen antibiotika har ulike brytningspunkter for intravenøs og per oral bruk. Svarrapporten må i slike tilfeller presisere hvilken administrasjonsmåte følsomhetskategoriseringen gjelder.
• Dersom det utføres resistensbestemmelse av isolat av usikker klinisk betydning bør resultatet som hovedregel ikke rapporteres primært (Nullpanel - P0). Etter begrunnet forespørsel fra kliniker rapporteres resistensbestemmelse etter standard algoritme.
• Svarrapporten bør alltid inneholde en kommentar med relevant informasjon. 

I 2017 var selektiv resistensrapportering ved urin- og ØNH/luftveisinfeksjoner i primærhelsetjenesten tema for det 31. strategimøtet i regi av Referansegruppen for eksterne kvalitetsvurderinger i bakteriologi, mykologi og parasittologi.

Strategirapporten finnes her: Strategimøte nr 31

I forbindelse med innføring av selektiv resistensrapportering, utarbeidet AFA i samarbeid med Antibiotikasenteret for primærmedisin (ASP) og Norsk forening for allmennmedisin, et informasjonskriv til fastlegene.